Fleksible og desentraliserte profesjonsutdanninger: Nyttig tilbud, men ikke uten utfordringer

Det viser en studie NIFU har gjennomført på oppdrag av Kunnskapsdepartementet. Formålet har vært å undersøke hvilke muligheter og utfordringer høyere utdanningsinstitusjoner i Norge står overfor når det gjelder kvalitet i fleksible og desentraliserte profesjonsutdanninger, og hvordan de går frem for å sikre kvalitet i møte med disse. 

Arbeidsnotatet peker på følgende hovedfunn:

1.      Tilbudene er samlingsbaserte, men med ikke-fleksibel praksis. Til tross for stor variasjon i hva de ulike studieprogrammene klassifiserer seg som, inkluderer de fleste innslag av fysiske samlinger, samt digital undervisning i varierende grad. Praksis er imidlertid ikke fleksibel i de fleste tilfeller, men gjennomføres som regel på heltid og med fastsatte krav til progresjon og deltakelse.

2.       Vridning mot en yngre og mer mangfoldig studentgruppe. Selv om målgruppen for fleksible og desentraliserte profesjonsutdanninger fortsatt beskrives som eldre studenter, gjerne med jobb og familie, melder flere av informantene at også flere yngre studenter nå søker seg til denne typen studieprogram. Flere meldte bekymring over hvilke konsekvenser dette kan få for de campusbaserte profesjonsutdanningene på lengre sikt. 

3.       Kvalitet er det samme uavhengig av organiseringsform. Det skal ikke være noen forskjell i læringsutbytte og kvalitet mellom de fleksible og de campusbaserte tilbudene. For å kunne oppnå dette er inntrykket at lærestedene til en viss grad prioriterer studentene på fleksible og desentraliserte studieprogram over studenter på de tilsvarende campusbaserte utdanningene.

4.       Delte meninger om kvaliteten på skikkethetsvurderingen. Noen var svært kritiske til om en slik vurdering blir ivaretatt godt nok når de ikke har kontinuerlig kontakt med studentene, særlig i tilfeller der mye av undervisningen foregår digitalt. Andre mente imidlertid at det var enklere å utføre skikkethetsvurdering på disse tilbudene, da studentgruppen gjerne er mindre. 

5.       Fleksible tilbud nyttig for å tiltrekke seg studenter, og for å imøtekomme arbeidslivets behov i distriktene. Informantene var imidlertid tydelige på at selv på fleksible og desentraliserte profesjonsutdanninger var det nødvendig å møte studentene fysisk, enten på campus eller på et desentralisert studiested, for å ivareta kvaliteten.

6.       Stor avstand mellom studentenes forventinger og hva en fleksibel og desentralisert profesjonsutdanninger faktisk innebærer. Studentene har ofte en forventning om at slike utdanninger skal være enklere å gjennomføre og at de kan stå i tilnærmet full jobb samtidig som de studerer. Imidlertid har disse profesjonsutdanningene tydelige krav til oppmøte, progresjon, gjennomføring av praksis osv. Mange av studentene uttrykker derfor en overraskelse over hvor lite «fleksibelt» et slikt tilbud er i praksis.

7.       Uklarhet om hvilket behov som skal veie tyngst. Fleksible og desentraliserte profesjonsutdanninger kan ha positive effekter for en rekke aktører. Samtidig kan det også oppnå spenninger dersom disse interessene kommer i konflikt. I slike tilfeller kan ønsket om økt fleksibilitet oppleves som en motsetning til behovet for å sikre kvalitet. Spørsmålet da blir hvilket behov som skal veie tyngst og hvilken aktør – utdanningsinstitusjonene, arbeidslivet eller studentene – som skal få lov til å sette premissene for måten utdanningene er organisert på.

Undersøkelsen baserer seg primært på intervjuer med studieprogramansvarlige og andre sentrale aktører tilknyttet fleksible og desentraliserte tilbud innen sykepleie-, vernepleie-, lærer- og barnehagelærerutdanningene ved norske universiteter og høgskoler.

«Kvalitet i fleksible og desentraliserte profesjonsutdanninger» (NIFU Arbeidsnotat 2024:3)

For mer informasjon, kontakt:
Lene Korseberg, forsker 2
lene.korseberg@nifu.no