Kvalitetssikring er blitt en etablert praksis i de fleste land i Europa, og det er gode grunner til å argumentere at kvalitetssystemene i mange land nå kan regnes som «modne» systemer. Europeiske prosesser har i dette arbeidet hatt en viktig rolle.

Ser man på nærmere på hvordan kvalitetssikringsorganene i Europa har utviklet seg i Europa i de siste tiårene, kan både likheter og forskjeller observeres. Tydelige likheter er ofte knyttet til en sterkere orientering i retning av institusjonell akkreditering (alternativt audit) og kvalitetssikring av internasjonale studietilbud. Forskjellene synliggjøres gjennom en utvidelse av mandatene og oppgavene til nasjonale kvalitetssikringsorgan – herunder analyser av utviklingstrekk i høyere utdanning av betydning for kvalitet, policy-utvikling innen feltet, samt ulike former for rådgivning overfor læresteder i deres eget kvalitetsarbeid. Som konsekvens av disse utviklingstrekkene har kvalitetssikringsorganer fått en rekke nye oppgaver.

Utvikling av nye arbeidsformer, tilbud og tjenester er derfor blitt viktigere for kvalitetssikringsorgan som ønsker å posisjonere seg i forhold til det nye landskapet for kvalitetssikring som er under utvikling. Å undersøke hvilke nye praksiser som etableres ved kvalitetssikringsorganer i Europa, kan derfor både være nyttig for fremtidig innovasjon på kvalitetssikringsfeltet – samtidig som det kan belyse hvordan framtidens kvalitetssikringsarbeid kan bli seende ut.

For å fange opp mangfoldet av potensielle utviklingstrekk gjennomføres prosjektet i tre faser; en «kartleggingsfase» hvor NIFU ved hjelp av skrivebordstudier og sekundærdata identifiserer innovative praksiser og utviklingstrekk; en casestudiefase – hvor utvalgte nyvinninger og praksiser presenteres og analyseres mer i detalj ved hjelp av ekspertintervjuer; og en fase der NIFU sammenstiller enkeltstående case for å finne mulige mønstre i utviklingen.